"Det var en gang en..."

Nå sitter Jeg sitter å hører på vinsjan på kaia med DDE.
Fy faen for en Harry låt hehehe ;P LOVE IT!!!!

Sist gang jeg serriøst satt å hørte på den låta var da jeg var like full som jeg er nå, men da var året 1995.
Januar var det tror jeg,jeg er ikke sikker jeg.
Det var rett etter jul og kaldt som faen,det var isepor-snø og fyllesjuke som sto i fokus.
Men da med en kompis som hette Jim..

Han satt å lo av at jeg var forelska i ei jente som hadde hår på fitta.
"Dem Barberer seg nå"-sa han og lo litt til.

Jim hadde fiksa seg og var i humør den dagen husker jeg.
Vi knakk en pils å pleia fyllesjuken med en onkel ifra rignes.

vi satte på den siste skiva til "Jokke" idet vi begynte å mimmre om minnene ifra gårsdagens festligheter som vi var litt uenige om.
Jeg mente at dama var fin,men det mente ikke Jim.
Jim trudde han hadde knipsa noe,men jeg sa nei.
Å da jeg sa at jeg sa at den siste skiva til DDE var spesiell så lo han bare enda mere.

Jim var en rusmisbruker, men han var mere enn en rusmisbruker,han var åsså en god kompis.
faktiskt så var han min venn.
For mange så var dette et problem, men jeg brydde meg lite om det,han var min venn og sånn var det.
Og i de fleste tilfeller så var han den beste av dem alle.

Han blåste meg ikke,det gjorde de nyktre.
Han jugde ikke,det gjorte de nyktre.
Han lånte meg spenn,det gjorde ikke de nyktre.
Han gav meg kost og losji,det gjorde skjeldent de nyktre
Og han baksnakka meg ALDRIG,det gjorde de nyktre.

Jim klatra ikke på andre for å nå toppen selv, noe som de nyktre ofte har en tendens til å gjøre.
Jim var på mange måter det som de nyktre skulle være til tross for sitt misbruk.

Jim er død nå.
Jeg savner jim.
Men jim er død.

Han døde en kald dag i februar for noen år siden,faktiskt det samme året som min far og en del andre døde.
Og av alle kister jeg har båret ut av kirken`s alter så er den den tyngste av dem alle.

Jeg gråt ikke,hadde ikke ork,jeg var tom og jeg var ensom.
Ingen så det,og ingen brydde seg fordi jim var en "Narkoman".
Og jeg burde ha ventet meg at "sånne" skal dø.
For mange er narkomaner objekter og ikke inndivider,det er synd.
De har masse å gi om man bare lærer å kjenne den enkelte.

Jim beundret ofte min egenskap til å være "Mongolid" som han kaldte det,til tross for at jeg var nykter.
Jim hadde rett i det,men jeg skjønte bare ikke hva han mente den gangen.
Men da han sa mongolid, så mente han at Jeg sa hva jeg mente uten å måtte såre noen,noe han mente var en slags sossial kunst.

Jeg lo av han da,men i dag fårstår jeg hva han mente den gangen.
Han så noe jeg som nykter ikke så.
Så til ære for jim så tviholder jeg på den samme personen som jeg var da,noe mange syntes er barnslig.
Fordi jeg veit åsså at den barnslige personen gjør meg sterkere.

Jeg savner jim vær eneste dag,men jim er død.
Jeg savner han fordi at Det er tung å dra galskap imot strømmen,spesielt alene.
Men jeg gir ikke opp og våre minner er det ingen som kan bøffe..
Ikke engang de nyktre.

Og om du sitter å fyrer en feit en og slurper i deg en kald onkel så:"Er det de svakeste som er de stærkeste,de lever for en drømm,en ilusjon.
De lykkede lever ut en drøm,det er ingen styrke,det er en realitet."

Vi ses plutserlig kompis,skål

Frøken Churchill und das blitzkrieg

Å rødde kåken er noe som jeg defintivt ikke er noe flink til.
En kommer liksom aldrig skikelig igang,det er jo så utrolig kjedelig.

Desuten så er det å rødde er en prioriteringsak på lik linje med andre hverdagslige gjøremål.
Og desverre så prioriterer jeg rødding på lik linje som politikerne prioriterer norsk ruspolitikk.

Så når jeg skal gjøre noe kjedelig,så prøver jeg etter beste evne å gjøre det om til noe morro.
og allerede i tidlig alder så var jeg imponert av arkiologers evne til netopp det.

Det virket som om de var noen døds kjedelig folk som gjorde hverdagslivet sitt til noe kult,men dog uten å rikke på den
ellers så tørre imagen som dem bærer på National Geographic.
Dem har kule personlige evner,men jeg tror ikke dem er så utrolig kule å leve med av den grunnen.

Å være gift med en arkiolog er nok like tørt som det er i underlivet på en feministisk kamel i ørkenstorm.
Og jeg tror at sexlivet dems ikke tar av før dama er fylt 1100 år 2 ganger,først da så kommer parteren fram med kost og spade for å piffe opp sexlivet.

Men som sagt så er Jeg imponert over åssen arkiologer klarer å få noe som er så kjedelig som å børste ut flere tonn med sand og gjord til å bli til noe kult.
Og med børste pensel og stygge klær,så finner dem ting vi aldri kunne tenke oss til at mennesket har skapt og brukt.

Dem finner liksom ting som menneskeligheten trudde dem hadde kasta og blitt kvitt en gang for alle.
Og med kost og skrape så skraper dem fram alt ifra døde mennesker, gull og glitter, Skip, konger og til rare dyr og dildoer av stein.
Dem finner liksom alt mulig rart, og om 1000 år så finner dem nok sikkert Erik Bye åsså.
og da vil han nok få sitt eget museum som små grønne menn ifra Mars og Jupiter kan få beundre i fred mens dem nynner på "Hildringstimen" på Marsisk.

Og når jeg skal rødde kåken så må jeg sette fantasien i sving å kalle meg for DR.Olsen.    
Og med stygge klær og sært humør så leder jeg ann min egen lille arkeologiske ekspedisjon.

Da finner jeg åsså dritt som både jeg og verden ikke lenger trodde fantes.
Jeg finner bilblader, instrumenter, filmer, porno, tekster, manus, dikt.
Og når jeg har gravd meg ned til bunns så oppdager jeg både døde fluer og andre primitive fossiler ifra svunnen tid.
Og under der igjen så ligger det en gammal flekk med olje.

Åsså leker, PLENTY med leker..
Jupp dere leste rett..jeg ELSKER leker.
Det er Lastebiler, biler, bilbaner, radiostyrte tanks, you name it!
Jeg er barnslig ut til fingertuppene og elsker å gå i lekebutikker.
Men da KUN Boys Toys.

Og helt siden jeg var en liten ond faen på 80 tallet, så prøvde min mor å lære meg at å rydde rummet var både viktig og bra.
Men etter som at alle hennes snille "SV" forsøk på lære meg at rydding var moro gikk rett i dass,
Så byttet mor taktikk og gikk over til en mere agresiv og historisk korekt taktikk.

I ettertid så kalte jeg det forsøket for"Frøken Churchill und das Blitzkrieg".
Det hele minner litt om ordkrigen mellom Tyskland og England som utspilte seg på slutten av 30-tallet med en litt anderledes vri,der mor var ond og jeg var god.

Og iført en slags uniform som bestod av Grorudpalme og streng stemme,så prøvde hun med en slags bestemt og høy vokal å true meg til å rydde rommet mitt.
Hun skrek å bar seg endeløs om at: "Om du ikke rydder rommet ditt nå Richard,
Så henter jeg en stor svart søpplesekk som jeg kaster hele ditt "Tredje rike" i, og sender det å sender det til de fattige barna i Afrika"!!!!

men jeg bare lo av mutter`n og tok det hele helt med ro.
Og som en liten Himler så fortsatte jeg å lese "Mein Kampf" som da var av et fillete Donald format.
og med is i magan så hadde jeg god kontroll og ballegrep på den høyrøstede bjørnen ifra vest som skreik seg like rød i trynet som churcill sjæl var i sin tid.
dørkarmen ble nemelig ansett som den Engelske kanal,Og så lenge "Frøken Churchill" ikke trådde over den så anså jeg ikke på truslene ifra vest som reelle.

Og grunnen til at jeg tok det hele med ro var fordi at den personen som hadde rustet opp mitt forsvar var mormor.
og mormor var igjen mor til Frøken Churchill
Som i dette tilfellet var min overordnende, mein fuhrer

Bare prøv deg du Frøken Churchill, så ringer jeg til mein fuhrer og sier hva du har gjort med mine Wermacht soldater i Lego.
Soldater som mein fuhrer hadde lagt ned 29,90,-pr eske på.
Og hva tror du hun hadde sagt om du hadde sendt mine nye SS tropper og panserkjøretøyer til Afrika mån tro?

Legoborgen min derimot var litt mere utsatt.
Legoborgen var gutterommet`s lille Nürnberg, mitt rikes stolthet.

Og det som gjorde Nürngberg ekstra utsatt var fordi at det var kjøpt og betalt av farmor,slektas svar på Mussolini og min andre allierte.
De var gamle fiender ifra før, så nürnberg var jeg litt mere bekymret for.

Men veien ifra London til Nürnberg var lang, og for å kunne nå frem til den måtte hun begynne rydde seg veg ifra Normandie, og det hadde ikke Frøken Churchill krefter
Eller tid til.
Heldigvis..

Hun prøvde seg en gang, en eneste gang.
Men hun kom ikke lenger enn til Vest for Paris som lå like øst for klesskapet,før hun havnet i et agresivt bakholdsangrep av mine lojale tropper Som lå på lur under en sokk.
Hun røddet nådeløst rundt seg da hun plutserlig satte foten udisiplinert og agresivt ned på den tilsynelatende uskyldige sokken der mine menn lå og ventet.
Det var da mine soldater i "Divisjon-Lego"gikk til motangrep.
Hun skreik og bar seg i smerte om hvor jævlig både satan og faen var i det hun gjorde et hinkende retrett tilbake til England med legosoldater under foten.
Da måtte hun svelge stoltheten og forlate mitt rike.

Men det var da og nå er nå.
Mussolini er senil og Frøken Churchill bor i Larvik.
Og jeg får ikke lenger støtte av mein fuhrer i kampen imot den tidens onde.

Så når man nå i voksen alder står og rødder kåken i arbeidsklær på tredje dagen på rad,
Så kommer innrømelsen om at man kanskje burde vært flinkere til å høre på mor som liten smygenes opp i bakhuet.
Mitt ego kjenner den bittre smaken av et sviende nederlag i det jeg fyller den andre sekken med møkkete klær.

Mitt rike har falt,The war is over og jeg har tapt.
Og min mor hadde rett,igjen...