"Drøm", var et ord vi ikke skulle forstå da jeg var ung.
Det var noe vi gjorde om natta fikk jeg beskjed om av lærær`n.
"Håp", var at Lotto`n skulle slå inn med 7 rette på lørda`n slik at vi fikk nedbetalt lånet på den slitne kåken som vi bodde i.
Og mens å "Tru"var noe som hørte presten tell som nabo`n sa.
Jeg drømte en gang for mange år siden,og jeg tror at drømmen var å skrive om noe.
Skrive en bok om en ting som noen kunne bruke til noe, snekkerbok for å bygge eller barnebok for å døse.
En bok med betydelse og mening bak.
Men ettersom at man blei stua bort som dum i huet på skolen, så blir trua på seg selv heller dårlig med åra som gikk.
Jeg husker søster`n min fant noe jeg hadde skrevet på verandaen som lå i noen store bananesker som sto gjemt bort under no dritt.
Hva det var husker jeg ikke, men hun syntes at det var såpass bra at hun ble satt ut når jeg sa at det var mitt.
Hun så rart og mistenkelig på meg,på en måte som om at hun ikke helt trodde på sitt eget kjøtt og blod.
Og det er ikke så rart at hun ble litt satt ut, for jeg var jo dum i huet,En umulig unge som hadde fått min framtid dømt ifra første dag på skolen.
Så at jeg skulle kunne skrive noe i det heletatt var jo en tanke som ingen kunne tenke seg til.
Det hadde vært som et mirakel,omtrent som at jesus skulle gjennopstå å gi en kur imot kreft.
Jeg husker at jeg brant opp alle eskene, arkene og permene mine av ren frykt i familiens gamle svarte jøtul 602.i Frykt,i rein skjær frykt..
Frykten for at noen skulle få vite om at jeg kunne noe, noe bra og kansje noe annerledes.
For om man kunne noe annet så var man jo annerledes, og annerledes var noe som jeg fryktet for å være,iallefall her på Kongsvinger.
Jeg angrer ikke på mye i livet,men det finnes et par ting som jeg ville gjort om igjen.
Den ene er at jeg ga opp en venn som røyk utpå,og ble en tung bruker som jeg aldrig fikk tatt farvell med.
Den andre er at jeg ikke rakk fram før min far døde av kreft for noen år siden,mine søsken var der..Men ikke jeg.
Han døde før jeg kom fram til sykehuset,så han fikk bare se mine søsken før han gikk videre,og jeg er så utolig redd for at han glemte meg før han døde.
Og det tredje er at jeg brant opp de eskene med mine drømmer og tanker angrer jeg på den dag i dag.
Det var ikke bare ord på et ark med masse skrive feil, som læreren min sa.
Det var minner!
Minner om venner, barndom, tanker, drømmer, forelskelser, liv og død.
Det var, ferieturer, sol, regn, mobbing, juling og sosial utfrysning.
Min første fisk som jeg fikk på en gul jigg med pappa når jeg var 7, og mitt første knull da jeg var 16.
Min første rus da jeg var 14, og om min første venn som ble slått ihjel da han da vi var små.
Det var tekster, dikt, sanger og rim.
Det var drømmer stappa på tykke lag ned i en bananeske ifra Rimi på Rasta.
Det var meg selv på ark iform av ord og bokstaver.
Ord jeg ikke kunne si til andre i frykt for at noen ville tro at jeg kunne gjøre noe bra eller noe annet.
Noe vakkert,noe som ikke var ansett som maskulint og macho nok for detta hølet av en by.
Det var da jeg bestemte meg for å ikke leve opp til andre, men ned til "de dømte".
Jeg var 19 år og sto på livets landeveg og skulle ta av i et kryss i en by som hatet meg.
Høyre eller venstre? høyre eller venstre? skal skal ikke? skal skal ikke?
Det var rush, men bare ifra en retning.
Og jeg hadde vikeplikt for de store stygge bygdedyra som kom i ett sett og i en forferdelig fart,men kun ifra den ene kanten.
Vi skulle ikke drømme hadde vi lært.
vi skulle ikke tru,det sagt.
Og vi skulle iallefall ikke håpe, nei glem det..
Så hva skulle jeg gjøre for å komme meg ut av dette krysset da?
Hva med å sjanse?
Sjanse? Det hadde jeg ikke hørt noe om.
Jeg lukka øya, satte livet i første gir og trøkte gassen inn og slapp clutchen ut..
Og vips så befant jeg meg i en ny og ledig fil..Det var begynnelsen på min drøm.
Nå seilte jeg i min egen sjø.
i en sjø bestående av kontraster og i et skip bygd av nysgjerrighet, så satt jeg kursen ut imot det ukjente der "De dømte" var min besetning på det skipet som vi kalte "Drømmen".
Stormen var hard, vinden var kald og sjøen var til tider meget høy,Noe som igjen førte til store fall og slagside.
Men vi kunne ikke snu, fordi drømmen var imot strømmen.
Så slagene har vært mange, og tapene av matroser og kamerater har vært store.
Men jeg har lært en del som kaptein.
Kaptein på skip som har blitt lastet med minner om drømmer som ingen kan ta ifra meg.
Piratene har vært mange, men jeg har forsvart mitt skip etter beste evne gang etter gang og ikke latt noen av dem få snu på min kurs.
Liv har gått tapt, men ingen,ingen er glemt.
Men kallet som kaptein på "Drømmen" blir alt tyngre etter alle disse årene på kontrastenes sjø.
Piratene blir alt flere og mine kanoner er ikke lenger bemannet av venner som lenger er i live.
Jeg har gitt andre skylden for mine feil,feil som har sendt noen av mine matroser ukorekt ut på planken og ned i det endeløse dypet.
Men mine feil har samtidig gjort meg til en klokere kaptein og erfaringene er mange.
Mitt skip er stygt stort og tungt.
Det er hatet av de rike og lukter ganske vondt og har det blitt ikke malt siden 1998.
Vi kaller det"DRØMMEN"
Og på "Drømmen" er det "De dømte" som er mitt mannskap.
De er tatere, narkomaner, alkoholikere, voldtatte, uteliggere, prostituerte
sinnsyke,mobbeoffer og harryfolk og alle de andre som ikke var velkommene på de andre flotte skipene som seiler i roligere vann.
Jeg drikker kaffe med en narkoman som drømmer om å bli nykter.
Jeg hjelper en lastebilsjåfør på facebook som jeg ikke kjenner med å komme over drømmedama som var utro imot ham da han var i bergen å losset.
Jeg prøver å prate med ei jente på 18,og forklarer at hun ikke oppnår drømmen sin av å dra kola og knulle rundt med sine kontakter.
jeg reiser rundt og lytter til tatere og deres glade og triste historier om knuste drømmer, og om den engang mektigen store og edle"Stor johan".
Jeg går på fylla med en alkoholiker i Oslo,som drømmer seg tilbake til da han var ung og hadde fremtiden forran sine føtter.
Jeg prater med den blinde som drømmer om å se fargen på favorittlaget sitt,og hans kone som trøster han med vaffler da dem taper,han har aldrig sett henne heller.
Jeg sitter i en garasje med raggare som drømmer om sommeren som aldri kommer,og når den først kommer ja så regner det....
"Som en såret kaptein som er langt ifra land,så fortsetter ferden mot drømmenes havn
Som et skip uten krutt-i en krig uten slutt
Som et skip uten hav-i et skip uten seil
Så leser jeg andre,men er selv full av feil"
OHOI MINE MATROSER..Jeg øyner noe stygt i horisonten.
Det er de "feilfrie-piratene"som nok en gang er på tokt med skummle planer om å plyndre min"Drømm".
Og med dem så følger en hard storm av misunnelse,og med grove kanoner som er ladet med stygge ord som igjen er rettet imot min baug og min besettning.
Deres plan er å plyndre,plyndre min skatt å knekke mine menn.
Men min skatt er min drømm og jeg gir ikke opp min drømm uten kamp mine venner.
SLÅ ALARM OG BEMANN KANONENE, SETT SEIL OG HOLD STØ,KURS IMOT STRØMMEN...
TIL ANGREP MINE MATROSER...DRØM ELLER DØ,DRØMM ELLER DØ!!!!!
