"SS-Drømmen"
"Drøm", var et ord vi ikke skulle forstå da jeg var ung.
Det var noe vi gjorde om natta fikk jeg beskjed om av lærær`n.
"Håp", var at Lotto`n skulle slå inn med 7 rette på lørda`n slik at vi fikk nedbetalt lånet på den slitne kåken som vi bodde i.
Og mens å "Tru"var noe som hørte presten tell som nabo`n sa.
Jeg drømte en gang for mange år siden,og jeg tror at drømmen var å skrive om noe.
Skrive en bok om en ting som noen kunne bruke til noe, snekkerbok for å bygge eller barnebok for å døse.
En bok med betydelse og mening bak.
Men ettersom at man blei stua bort som dum i huet på skolen, så blir trua på seg selv heller dårlig med åra som gikk.
Jeg husker søster`n min fant noe jeg hadde skrevet på verandaen som lå i noen store bananesker som sto gjemt bort under no dritt.
Hva det var husker jeg ikke, men hun syntes at det var såpass bra at hun ble satt ut når jeg sa at det var mitt.
Hun så rart og mistenkelig på meg,på en måte som om at hun ikke helt trodde på sitt eget kjøtt og blod.
Og det er ikke så rart at hun ble litt satt ut, for jeg var jo dum i huet,En umulig unge som hadde fått min framtid dømt ifra første dag på skolen.
Så at jeg skulle kunne skrive noe i det heletatt var jo en tanke som ingen kunne tenke seg til.
Det hadde vært som et mirakel,omtrent som at jesus skulle gjennopstå å gi en kur imot kreft.
Jeg husker at jeg brant opp alle eskene, arkene og permene mine av ren frykt i familiens gamle svarte jøtul 602.i Frykt,i rein skjær frykt..
Frykten for at noen skulle få vite om at jeg kunne noe, noe bra og kansje noe annerledes.
For om man kunne noe annet så var man jo annerledes, og annerledes var noe som jeg fryktet for å være,iallefall her på Kongsvinger.
Jeg angrer ikke på mye i livet,men det finnes et par ting som jeg ville gjort om igjen.
Den ene er at jeg ga opp en venn som røyk utpå,og ble en tung bruker som jeg aldrig fikk tatt farvell med.
Den andre er at jeg ikke rakk fram før min far døde av kreft for noen år siden,mine søsken var der..Men ikke jeg.
Han døde før jeg kom fram til sykehuset,så han fikk bare se mine søsken før han gikk videre,og jeg er så utolig redd for at han glemte meg før han døde.
Og det tredje er at jeg brant opp de eskene med mine drømmer og tanker angrer jeg på den dag i dag.
Det var ikke bare ord på et ark med masse skrive feil, som læreren min sa.
Det var minner!
Minner om venner, barndom, tanker, drømmer, forelskelser, liv og død.
Det var, ferieturer, sol, regn, mobbing, juling og sosial utfrysning.
Min første fisk som jeg fikk på en gul jigg med pappa når jeg var 7, og mitt første knull da jeg var 16.
Min første rus da jeg var 14, og om min første venn som ble slått ihjel da han da vi var små.
Det var tekster, dikt, sanger og rim.
Det var drømmer stappa på tykke lag ned i en bananeske ifra Rimi på Rasta.
Det var meg selv på ark iform av ord og bokstaver.
Ord jeg ikke kunne si til andre i frykt for at noen ville tro at jeg kunne gjøre noe bra eller noe annet.
Noe vakkert,noe som ikke var ansett som maskulint og macho nok for detta hølet av en by.
Det var da jeg bestemte meg for å ikke leve opp til andre, men ned til "de dømte".
Jeg var 19 år og sto på livets landeveg og skulle ta av i et kryss i en by som hatet meg.
Høyre eller venstre? høyre eller venstre? skal skal ikke? skal skal ikke?
Det var rush, men bare ifra en retning.
Og jeg hadde vikeplikt for de store stygge bygdedyra som kom i ett sett og i en forferdelig fart,men kun ifra den ene kanten.
Vi skulle ikke drømme hadde vi lært.
vi skulle ikke tru,det sagt.
Og vi skulle iallefall ikke håpe, nei glem det..
Så hva skulle jeg gjøre for å komme meg ut av dette krysset da?
Hva med å sjanse?
Sjanse? Det hadde jeg ikke hørt noe om.
Jeg lukka øya, satte livet i første gir og trøkte gassen inn og slapp clutchen ut..
Og vips så befant jeg meg i en ny og ledig fil..Det var begynnelsen på min drøm.
Nå seilte jeg i min egen sjø.
i en sjø bestående av kontraster og i et skip bygd av nysgjerrighet, så satt jeg kursen ut imot det ukjente der "De dømte" var min besetning på det skipet som vi kalte "Drømmen".
Stormen var hard, vinden var kald og sjøen var til tider meget høy,Noe som igjen førte til store fall og slagside.
Men vi kunne ikke snu, fordi drømmen var imot strømmen.
Så slagene har vært mange, og tapene av matroser og kamerater har vært store.
Men jeg har lært en del som kaptein.
Kaptein på skip som har blitt lastet med minner om drømmer som ingen kan ta ifra meg.
Piratene har vært mange, men jeg har forsvart mitt skip etter beste evne gang etter gang og ikke latt noen av dem få snu på min kurs.
Liv har gått tapt, men ingen,ingen er glemt.
Men kallet som kaptein på "Drømmen" blir alt tyngre etter alle disse årene på kontrastenes sjø.
Piratene blir alt flere og mine kanoner er ikke lenger bemannet av venner som lenger er i live.
Jeg har gitt andre skylden for mine feil,feil som har sendt noen av mine matroser ukorekt ut på planken og ned i det endeløse dypet.
Men mine feil har samtidig gjort meg til en klokere kaptein og erfaringene er mange.
Mitt skip er stygt stort og tungt.
Det er hatet av de rike og lukter ganske vondt og har det blitt ikke malt siden 1998.
Vi kaller det"DRØMMEN"
Og på "Drømmen" er det "De dømte" som er mitt mannskap.
De er tatere, narkomaner, alkoholikere, voldtatte, uteliggere, prostituerte
sinnsyke,mobbeoffer og harryfolk og alle de andre som ikke var velkommene på de andre flotte skipene som seiler i roligere vann.
Jeg drikker kaffe med en narkoman som drømmer om å bli nykter.
Jeg hjelper en lastebilsjåfør på facebook som jeg ikke kjenner med å komme over drømmedama som var utro imot ham da han var i bergen å losset.
Jeg prøver å prate med ei jente på 18,og forklarer at hun ikke oppnår drømmen sin av å dra kola og knulle rundt med sine kontakter.
jeg reiser rundt og lytter til tatere og deres glade og triste historier om knuste drømmer, og om den engang mektigen store og edle"Stor johan".
Jeg går på fylla med en alkoholiker i Oslo,som drømmer seg tilbake til da han var ung og hadde fremtiden forran sine føtter.
Jeg prater med den blinde som drømmer om å se fargen på favorittlaget sitt,og hans kone som trøster han med vaffler da dem taper,han har aldrig sett henne heller.
Jeg sitter i en garasje med raggare som drømmer om sommeren som aldri kommer,og når den først kommer ja så regner det....
"Som en såret kaptein som er langt ifra land,så fortsetter ferden mot drømmenes havn
Som et skip uten krutt-i en krig uten slutt
Som et skip uten hav-i et skip uten seil
Så leser jeg andre,men er selv full av feil"
OHOI MINE MATROSER..Jeg øyner noe stygt i horisonten.
Det er de "feilfrie-piratene"som nok en gang er på tokt med skummle planer om å plyndre min"Drømm".
Og med dem så følger en hard storm av misunnelse,og med grove kanoner som er ladet med stygge ord som igjen er rettet imot min baug og min besettning.
Deres plan er å plyndre,plyndre min skatt å knekke mine menn.
Men min skatt er min drømm og jeg gir ikke opp min drømm uten kamp mine venner.
SLÅ ALARM OG BEMANN KANONENE, SETT SEIL OG HOLD STØ,KURS IMOT STRØMMEN...
TIL ANGREP MINE MATROSER...DRØM ELLER DØ,DRØMM ELLER DØ!!!!!

"Ragger" er en harry kar med enkle løsninger på merklige spørsmmål. Bloggen hans består av en slags svart og vrengt hverdagshumor samt rimlige løsninger for de som skulle trenge slikt. Det er ikke ulovlig å legge igjen en komentar eller tipse vennene dine om bloggen hans. OM dere vil følge så er det bare å trykke på"følge" helt nederst,da vil nye og høyst serriøse innlegg vil bli varslet ettersom ;) God fornøyelse;)
Bloggarkiv
søndag 3. oktober 2010
mandag 20. september 2010
"Det var en gang en..."
Nå sitter Jeg sitter å hører på vinsjan på kaia med DDE.
Fy faen for en Harry låt hehehe ;P LOVE IT!!!!
Sist gang jeg serriøst satt å hørte på den låta var da jeg var like full som jeg er nå, men da var året 1995.
Januar var det tror jeg,jeg er ikke sikker jeg.
Det var rett etter jul og kaldt som faen,det var isepor-snø og fyllesjuke som sto i fokus.
Men da med en kompis som hette Jim..
Han satt å lo av at jeg var forelska i ei jente som hadde hår på fitta.
"Dem Barberer seg nå"-sa han og lo litt til.
Jim hadde fiksa seg og var i humør den dagen husker jeg.
Vi knakk en pils å pleia fyllesjuken med en onkel ifra rignes.
vi satte på den siste skiva til "Jokke" idet vi begynte å mimmre om minnene ifra gårsdagens festligheter som vi var litt uenige om.
Jeg mente at dama var fin,men det mente ikke Jim.
Jim trudde han hadde knipsa noe,men jeg sa nei.
Å da jeg sa at jeg sa at den siste skiva til DDE var spesiell så lo han bare enda mere.
Jim var en rusmisbruker, men han var mere enn en rusmisbruker,han var åsså en god kompis.
faktiskt så var han min venn.
For mange så var dette et problem, men jeg brydde meg lite om det,han var min venn og sånn var det.
Og i de fleste tilfeller så var han den beste av dem alle.
Han blåste meg ikke,det gjorde de nyktre.
Han jugde ikke,det gjorte de nyktre.
Han lånte meg spenn,det gjorde ikke de nyktre.
Han gav meg kost og losji,det gjorde skjeldent de nyktre
Og han baksnakka meg ALDRIG,det gjorde de nyktre.
Jim klatra ikke på andre for å nå toppen selv, noe som de nyktre ofte har en tendens til å gjøre.
Jim var på mange måter det som de nyktre skulle være til tross for sitt misbruk.
Jim er død nå.
Jeg savner jim.
Men jim er død.
Han døde en kald dag i februar for noen år siden,faktiskt det samme året som min far og en del andre døde.
Og av alle kister jeg har båret ut av kirken`s alter så er den den tyngste av dem alle.
Jeg gråt ikke,hadde ikke ork,jeg var tom og jeg var ensom.
Ingen så det,og ingen brydde seg fordi jim var en "Narkoman".
Og jeg burde ha ventet meg at "sånne" skal dø.
For mange er narkomaner objekter og ikke inndivider,det er synd.
De har masse å gi om man bare lærer å kjenne den enkelte.
Jim beundret ofte min egenskap til å være "Mongolid" som han kaldte det,til tross for at jeg var nykter.
Jim hadde rett i det,men jeg skjønte bare ikke hva han mente den gangen.
Men da han sa mongolid, så mente han at Jeg sa hva jeg mente uten å måtte såre noen,noe han mente var en slags sossial kunst.
Jeg lo av han da,men i dag fårstår jeg hva han mente den gangen.
Han så noe jeg som nykter ikke så.
Så til ære for jim så tviholder jeg på den samme personen som jeg var da,noe mange syntes er barnslig.
Fordi jeg veit åsså at den barnslige personen gjør meg sterkere.
Jeg savner jim vær eneste dag,men jim er død.
Jeg savner han fordi at Det er tung å dra galskap imot strømmen,spesielt alene.
Men jeg gir ikke opp og våre minner er det ingen som kan bøffe..
Ikke engang de nyktre.
Og om du sitter å fyrer en feit en og slurper i deg en kald onkel så:"Er det de svakeste som er de stærkeste,de lever for en drømm,en ilusjon.
De lykkede lever ut en drøm,det er ingen styrke,det er en realitet."
Vi ses plutserlig kompis,skål
Fy faen for en Harry låt hehehe ;P LOVE IT!!!!
Sist gang jeg serriøst satt å hørte på den låta var da jeg var like full som jeg er nå, men da var året 1995.
Januar var det tror jeg,jeg er ikke sikker jeg.
Det var rett etter jul og kaldt som faen,det var isepor-snø og fyllesjuke som sto i fokus.
Men da med en kompis som hette Jim..
Han satt å lo av at jeg var forelska i ei jente som hadde hår på fitta.
"Dem Barberer seg nå"-sa han og lo litt til.
Jim hadde fiksa seg og var i humør den dagen husker jeg.
Vi knakk en pils å pleia fyllesjuken med en onkel ifra rignes.
vi satte på den siste skiva til "Jokke" idet vi begynte å mimmre om minnene ifra gårsdagens festligheter som vi var litt uenige om.
Jeg mente at dama var fin,men det mente ikke Jim.
Jim trudde han hadde knipsa noe,men jeg sa nei.
Å da jeg sa at jeg sa at den siste skiva til DDE var spesiell så lo han bare enda mere.
Jim var en rusmisbruker, men han var mere enn en rusmisbruker,han var åsså en god kompis.
faktiskt så var han min venn.
For mange så var dette et problem, men jeg brydde meg lite om det,han var min venn og sånn var det.
Og i de fleste tilfeller så var han den beste av dem alle.
Han blåste meg ikke,det gjorde de nyktre.
Han jugde ikke,det gjorte de nyktre.
Han lånte meg spenn,det gjorde ikke de nyktre.
Han gav meg kost og losji,det gjorde skjeldent de nyktre
Og han baksnakka meg ALDRIG,det gjorde de nyktre.
Jim klatra ikke på andre for å nå toppen selv, noe som de nyktre ofte har en tendens til å gjøre.
Jim var på mange måter det som de nyktre skulle være til tross for sitt misbruk.
Jim er død nå.
Jeg savner jim.
Men jim er død.
Han døde en kald dag i februar for noen år siden,faktiskt det samme året som min far og en del andre døde.
Og av alle kister jeg har båret ut av kirken`s alter så er den den tyngste av dem alle.
Jeg gråt ikke,hadde ikke ork,jeg var tom og jeg var ensom.
Ingen så det,og ingen brydde seg fordi jim var en "Narkoman".
Og jeg burde ha ventet meg at "sånne" skal dø.
For mange er narkomaner objekter og ikke inndivider,det er synd.
De har masse å gi om man bare lærer å kjenne den enkelte.
Jim beundret ofte min egenskap til å være "Mongolid" som han kaldte det,til tross for at jeg var nykter.
Jim hadde rett i det,men jeg skjønte bare ikke hva han mente den gangen.
Men da han sa mongolid, så mente han at Jeg sa hva jeg mente uten å måtte såre noen,noe han mente var en slags sossial kunst.
Jeg lo av han da,men i dag fårstår jeg hva han mente den gangen.
Han så noe jeg som nykter ikke så.
Så til ære for jim så tviholder jeg på den samme personen som jeg var da,noe mange syntes er barnslig.
Fordi jeg veit åsså at den barnslige personen gjør meg sterkere.
Jeg savner jim vær eneste dag,men jim er død.
Jeg savner han fordi at Det er tung å dra galskap imot strømmen,spesielt alene.
Men jeg gir ikke opp og våre minner er det ingen som kan bøffe..
Ikke engang de nyktre.
Og om du sitter å fyrer en feit en og slurper i deg en kald onkel så:"Er det de svakeste som er de stærkeste,de lever for en drømm,en ilusjon.
De lykkede lever ut en drøm,det er ingen styrke,det er en realitet."
Vi ses plutserlig kompis,skål
onsdag 1. september 2010
Frøken Churchill und das blitzkrieg
Å rødde kåken er noe som jeg defintivt ikke er noe flink til.
En kommer liksom aldrig skikelig igang,det er jo så utrolig kjedelig.
Desuten så er det å rødde er en prioriteringsak på lik linje med andre hverdagslige gjøremål.
Og desverre så prioriterer jeg rødding på lik linje som politikerne prioriterer norsk ruspolitikk.
Så når jeg skal gjøre noe kjedelig,så prøver jeg etter beste evne å gjøre det om til noe morro.
og allerede i tidlig alder så var jeg imponert av arkiologers evne til netopp det.
Det virket som om de var noen døds kjedelig folk som gjorde hverdagslivet sitt til noe kult,men dog uten å rikke på den
ellers så tørre imagen som dem bærer på National Geographic.
Dem har kule personlige evner,men jeg tror ikke dem er så utrolig kule å leve med av den grunnen.
Å være gift med en arkiolog er nok like tørt som det er i underlivet på en feministisk kamel i ørkenstorm.
Og jeg tror at sexlivet dems ikke tar av før dama er fylt 1100 år 2 ganger,først da så kommer parteren fram med kost og spade for å piffe opp sexlivet.
Men som sagt så er Jeg imponert over åssen arkiologer klarer å få noe som er så kjedelig som å børste ut flere tonn med sand og gjord til å bli til noe kult.
Og med børste pensel og stygge klær,så finner dem ting vi aldri kunne tenke oss til at mennesket har skapt og brukt.
Dem finner liksom ting som menneskeligheten trudde dem hadde kasta og blitt kvitt en gang for alle.
Og med kost og skrape så skraper dem fram alt ifra døde mennesker, gull og glitter, Skip, konger og til rare dyr og dildoer av stein.
Dem finner liksom alt mulig rart, og om 1000 år så finner dem nok sikkert Erik Bye åsså.
og da vil han nok få sitt eget museum som små grønne menn ifra Mars og Jupiter kan få beundre i fred mens dem nynner på "Hildringstimen" på Marsisk.
Og når jeg skal rødde kåken så må jeg sette fantasien i sving å kalle meg for DR.Olsen.
Og med stygge klær og sært humør så leder jeg ann min egen lille arkeologiske ekspedisjon.
Da finner jeg åsså dritt som både jeg og verden ikke lenger trodde fantes.
Jeg finner bilblader, instrumenter, filmer, porno, tekster, manus, dikt.
Og når jeg har gravd meg ned til bunns så oppdager jeg både døde fluer og andre primitive fossiler ifra svunnen tid.
Og under der igjen så ligger det en gammal flekk med olje.
Åsså leker, PLENTY med leker..
Jupp dere leste rett..jeg ELSKER leker.
Det er Lastebiler, biler, bilbaner, radiostyrte tanks, you name it!
Jeg er barnslig ut til fingertuppene og elsker å gå i lekebutikker.
Men da KUN Boys Toys.
Og helt siden jeg var en liten ond faen på 80 tallet, så prøvde min mor å lære meg at å rydde rummet var både viktig og bra.
Men etter som at alle hennes snille "SV" forsøk på lære meg at rydding var moro gikk rett i dass,
Så byttet mor taktikk og gikk over til en mere agresiv og historisk korekt taktikk.
I ettertid så kalte jeg det forsøket for"Frøken Churchill und das Blitzkrieg".
Det hele minner litt om ordkrigen mellom Tyskland og England som utspilte seg på slutten av 30-tallet med en litt anderledes vri,der mor var ond og jeg var god.
Og iført en slags uniform som bestod av Grorudpalme og streng stemme,så prøvde hun med en slags bestemt og høy vokal å true meg til å rydde rommet mitt.
Hun skrek å bar seg endeløs om at: "Om du ikke rydder rommet ditt nå Richard,
Så henter jeg en stor svart søpplesekk som jeg kaster hele ditt "Tredje rike" i, og sender det å sender det til de fattige barna i Afrika"!!!!
men jeg bare lo av mutter`n og tok det hele helt med ro.
Og som en liten Himler så fortsatte jeg å lese "Mein Kampf" som da var av et fillete Donald format.
og med is i magan så hadde jeg god kontroll og ballegrep på den høyrøstede bjørnen ifra vest som skreik seg like rød i trynet som churcill sjæl var i sin tid.
dørkarmen ble nemelig ansett som den Engelske kanal,Og så lenge "Frøken Churchill" ikke trådde over den så anså jeg ikke på truslene ifra vest som reelle.
Og grunnen til at jeg tok det hele med ro var fordi at den personen som hadde rustet opp mitt forsvar var mormor.
og mormor var igjen mor til Frøken Churchill
Som i dette tilfellet var min overordnende, mein fuhrer
Bare prøv deg du Frøken Churchill, så ringer jeg til mein fuhrer og sier hva du har gjort med mine Wermacht soldater i Lego.
Soldater som mein fuhrer hadde lagt ned 29,90,-pr eske på.
Og hva tror du hun hadde sagt om du hadde sendt mine nye SS tropper og panserkjøretøyer til Afrika mån tro?
Legoborgen min derimot var litt mere utsatt.
Legoborgen var gutterommet`s lille Nürnberg, mitt rikes stolthet.
Og det som gjorde Nürngberg ekstra utsatt var fordi at det var kjøpt og betalt av farmor,slektas svar på Mussolini og min andre allierte.
De var gamle fiender ifra før, så nürnberg var jeg litt mere bekymret for.
Men veien ifra London til Nürnberg var lang, og for å kunne nå frem til den måtte hun begynne rydde seg veg ifra Normandie, og det hadde ikke Frøken Churchill krefter
Eller tid til.
Heldigvis..
Hun prøvde seg en gang, en eneste gang.
Men hun kom ikke lenger enn til Vest for Paris som lå like øst for klesskapet,før hun havnet i et agresivt bakholdsangrep av mine lojale tropper Som lå på lur under en sokk.
Hun røddet nådeløst rundt seg da hun plutserlig satte foten udisiplinert og agresivt ned på den tilsynelatende uskyldige sokken der mine menn lå og ventet.
Det var da mine soldater i "Divisjon-Lego"gikk til motangrep.
Hun skreik og bar seg i smerte om hvor jævlig både satan og faen var i det hun gjorde et hinkende retrett tilbake til England med legosoldater under foten.
Da måtte hun svelge stoltheten og forlate mitt rike.
Men det var da og nå er nå.
Mussolini er senil og Frøken Churchill bor i Larvik.
Og jeg får ikke lenger støtte av mein fuhrer i kampen imot den tidens onde.
Så når man nå i voksen alder står og rødder kåken i arbeidsklær på tredje dagen på rad,
Så kommer innrømelsen om at man kanskje burde vært flinkere til å høre på mor som liten smygenes opp i bakhuet.
Mitt ego kjenner den bittre smaken av et sviende nederlag i det jeg fyller den andre sekken med møkkete klær.
Mitt rike har falt,The war is over og jeg har tapt.
Og min mor hadde rett,igjen...
En kommer liksom aldrig skikelig igang,det er jo så utrolig kjedelig.
Desuten så er det å rødde er en prioriteringsak på lik linje med andre hverdagslige gjøremål.
Og desverre så prioriterer jeg rødding på lik linje som politikerne prioriterer norsk ruspolitikk.
Så når jeg skal gjøre noe kjedelig,så prøver jeg etter beste evne å gjøre det om til noe morro.
og allerede i tidlig alder så var jeg imponert av arkiologers evne til netopp det.
Det virket som om de var noen døds kjedelig folk som gjorde hverdagslivet sitt til noe kult,men dog uten å rikke på den
ellers så tørre imagen som dem bærer på National Geographic.
Dem har kule personlige evner,men jeg tror ikke dem er så utrolig kule å leve med av den grunnen.
Å være gift med en arkiolog er nok like tørt som det er i underlivet på en feministisk kamel i ørkenstorm.
Og jeg tror at sexlivet dems ikke tar av før dama er fylt 1100 år 2 ganger,først da så kommer parteren fram med kost og spade for å piffe opp sexlivet.
Men som sagt så er Jeg imponert over åssen arkiologer klarer å få noe som er så kjedelig som å børste ut flere tonn med sand og gjord til å bli til noe kult.
Og med børste pensel og stygge klær,så finner dem ting vi aldri kunne tenke oss til at mennesket har skapt og brukt.
Dem finner liksom ting som menneskeligheten trudde dem hadde kasta og blitt kvitt en gang for alle.
Og med kost og skrape så skraper dem fram alt ifra døde mennesker, gull og glitter, Skip, konger og til rare dyr og dildoer av stein.
Dem finner liksom alt mulig rart, og om 1000 år så finner dem nok sikkert Erik Bye åsså.
og da vil han nok få sitt eget museum som små grønne menn ifra Mars og Jupiter kan få beundre i fred mens dem nynner på "Hildringstimen" på Marsisk.
Og når jeg skal rødde kåken så må jeg sette fantasien i sving å kalle meg for DR.Olsen.
Og med stygge klær og sært humør så leder jeg ann min egen lille arkeologiske ekspedisjon.
Da finner jeg åsså dritt som både jeg og verden ikke lenger trodde fantes.
Jeg finner bilblader, instrumenter, filmer, porno, tekster, manus, dikt.
Og når jeg har gravd meg ned til bunns så oppdager jeg både døde fluer og andre primitive fossiler ifra svunnen tid.
Og under der igjen så ligger det en gammal flekk med olje.
Åsså leker, PLENTY med leker..
Jupp dere leste rett..jeg ELSKER leker.
Det er Lastebiler, biler, bilbaner, radiostyrte tanks, you name it!
Jeg er barnslig ut til fingertuppene og elsker å gå i lekebutikker.
Men da KUN Boys Toys.
Og helt siden jeg var en liten ond faen på 80 tallet, så prøvde min mor å lære meg at å rydde rummet var både viktig og bra.
Men etter som at alle hennes snille "SV" forsøk på lære meg at rydding var moro gikk rett i dass,
Så byttet mor taktikk og gikk over til en mere agresiv og historisk korekt taktikk.
I ettertid så kalte jeg det forsøket for"Frøken Churchill und das Blitzkrieg".
Det hele minner litt om ordkrigen mellom Tyskland og England som utspilte seg på slutten av 30-tallet med en litt anderledes vri,der mor var ond og jeg var god.
Og iført en slags uniform som bestod av Grorudpalme og streng stemme,så prøvde hun med en slags bestemt og høy vokal å true meg til å rydde rommet mitt.
Hun skrek å bar seg endeløs om at: "Om du ikke rydder rommet ditt nå Richard,
Så henter jeg en stor svart søpplesekk som jeg kaster hele ditt "Tredje rike" i, og sender det å sender det til de fattige barna i Afrika"!!!!
men jeg bare lo av mutter`n og tok det hele helt med ro.
Og som en liten Himler så fortsatte jeg å lese "Mein Kampf" som da var av et fillete Donald format.
og med is i magan så hadde jeg god kontroll og ballegrep på den høyrøstede bjørnen ifra vest som skreik seg like rød i trynet som churcill sjæl var i sin tid.
dørkarmen ble nemelig ansett som den Engelske kanal,Og så lenge "Frøken Churchill" ikke trådde over den så anså jeg ikke på truslene ifra vest som reelle.
Og grunnen til at jeg tok det hele med ro var fordi at den personen som hadde rustet opp mitt forsvar var mormor.
og mormor var igjen mor til Frøken Churchill
Som i dette tilfellet var min overordnende, mein fuhrer
Bare prøv deg du Frøken Churchill, så ringer jeg til mein fuhrer og sier hva du har gjort med mine Wermacht soldater i Lego.
Soldater som mein fuhrer hadde lagt ned 29,90,-pr eske på.
Og hva tror du hun hadde sagt om du hadde sendt mine nye SS tropper og panserkjøretøyer til Afrika mån tro?
Legoborgen min derimot var litt mere utsatt.
Legoborgen var gutterommet`s lille Nürnberg, mitt rikes stolthet.
Og det som gjorde Nürngberg ekstra utsatt var fordi at det var kjøpt og betalt av farmor,slektas svar på Mussolini og min andre allierte.
De var gamle fiender ifra før, så nürnberg var jeg litt mere bekymret for.
Men veien ifra London til Nürnberg var lang, og for å kunne nå frem til den måtte hun begynne rydde seg veg ifra Normandie, og det hadde ikke Frøken Churchill krefter
Eller tid til.
Heldigvis..
Hun prøvde seg en gang, en eneste gang.
Men hun kom ikke lenger enn til Vest for Paris som lå like øst for klesskapet,før hun havnet i et agresivt bakholdsangrep av mine lojale tropper Som lå på lur under en sokk.
Hun røddet nådeløst rundt seg da hun plutserlig satte foten udisiplinert og agresivt ned på den tilsynelatende uskyldige sokken der mine menn lå og ventet.
Det var da mine soldater i "Divisjon-Lego"gikk til motangrep.
Hun skreik og bar seg i smerte om hvor jævlig både satan og faen var i det hun gjorde et hinkende retrett tilbake til England med legosoldater under foten.
Da måtte hun svelge stoltheten og forlate mitt rike.
Men det var da og nå er nå.
Mussolini er senil og Frøken Churchill bor i Larvik.
Og jeg får ikke lenger støtte av mein fuhrer i kampen imot den tidens onde.
Så når man nå i voksen alder står og rødder kåken i arbeidsklær på tredje dagen på rad,
Så kommer innrømelsen om at man kanskje burde vært flinkere til å høre på mor som liten smygenes opp i bakhuet.
Mitt ego kjenner den bittre smaken av et sviende nederlag i det jeg fyller den andre sekken med møkkete klær.
Mitt rike har falt,The war is over og jeg har tapt.
Og min mor hadde rett,igjen...
fredag 27. august 2010
ABSOLUTE SOMMER 2010
Denne sommeren har på mange måter vært min beste og mest lærerike sommeren siden 1997.
Og jeg vil derfor benytte denne sanledningen til å takke de som jeg vil huske best ifra sommeren 2010.
-Jeg vil takke Geir Schau for vår dype prat på våler i mai.
Jeg husker ikke så utrolig mye av det,men alikelkvel så var det helt sikkert uforglemmelig.
-Jeg vil takke "Teamet" for Innspillingene vi tok i juli som ikke vil bli vist på TV 3 før neste år,takk for at dere utsetter fylleangsten min.
-Jeg vil takke all den fine ungdomen som lager LIV i hele Norges land!!!KEEP IT ON!!
-Jeg vil takke ALLE i Gatebil for det BESTE ÅRET EVER,og at jeg får delta i påvirket tilstand.
-Jeg vil takke Werner og kong alkohol for vår uforglemelige kveld og natt på værandan der vi løste så mangt,samt fylla i juli i Strømstad.
-Jeg vil takke de 3 på"Nav-Krakken" ved statoil`n,åsså kalt for the good bad and the ugly.
-Jeg vil takke søstra mi og det komunisten som hun er sammen med for et hardt gulv og varm dyne.
-Jeg vil takke Danne for at jeg får låne Kåken På Løkka da jeg trenger den og hans ENORME tilitt til meg,en sann venn.
-Jeg vil takke folka på "Ryes",og "Scorpius" for deres ekspertise innenfor gode drikker og røkelser.
-Jeg vil takker gud for at han gidder å la meg pisse på hans mesterverk etter endt fyll
-Jeg vil takke en "bror" som orker å ha meg boendes under samme tak
-Jeg vil takke transvesitten på Grüneløkka som lurte kompissen min på en måte som are transvesitter kan lure andre på
-Jeg vil takke de to jentene med strap on for "Praten"
-Jeg vil takke ei jeg ikke har kontakten lenger for at vi ikke har kontakten lenger
-Jeg vil takke Jeg har røyka med de slitene på en benk på en benk i en park i By`n
-Jeg vil takke gutta som jeg våkna hos på grønnland.
-Jeg vil takke alle de søte playboy bunny på grand hotell i Juni for en anderledes natt.
-Jeg vil takke Idiotene ifra "Team Porno" på rad 16 og Ultras,FORZA!!!
-Jeg vil takke den fine russe jenta som gav meg en heit natt i mai i den kalde vår frosten
-Jeg vil takke "Matmor" mor hennes utstråling og posetive innvirkning på min fyllesyke
-Og tilslutt så vil jeg takke Niri og Maria dere er fantastiske.
GLEDER MEG VILT TIL SOMMEREN 2011 ;) ;) ;) ;)
Og jeg vil derfor benytte denne sanledningen til å takke de som jeg vil huske best ifra sommeren 2010.
-Jeg vil takke Geir Schau for vår dype prat på våler i mai.
Jeg husker ikke så utrolig mye av det,men alikelkvel så var det helt sikkert uforglemmelig.
-Jeg vil takke "Teamet" for Innspillingene vi tok i juli som ikke vil bli vist på TV 3 før neste år,takk for at dere utsetter fylleangsten min.
-Jeg vil takke all den fine ungdomen som lager LIV i hele Norges land!!!KEEP IT ON!!
-Jeg vil takke ALLE i Gatebil for det BESTE ÅRET EVER,og at jeg får delta i påvirket tilstand.
-Jeg vil takke Werner og kong alkohol for vår uforglemelige kveld og natt på værandan der vi løste så mangt,samt fylla i juli i Strømstad.
-Jeg vil takke de 3 på"Nav-Krakken" ved statoil`n,åsså kalt for the good bad and the ugly.
-Jeg vil takke søstra mi og det komunisten som hun er sammen med for et hardt gulv og varm dyne.
-Jeg vil takke Danne for at jeg får låne Kåken På Løkka da jeg trenger den og hans ENORME tilitt til meg,en sann venn.
-Jeg vil takke folka på "Ryes",og "Scorpius" for deres ekspertise innenfor gode drikker og røkelser.
-Jeg vil takker gud for at han gidder å la meg pisse på hans mesterverk etter endt fyll
-Jeg vil takke en "bror" som orker å ha meg boendes under samme tak
-Jeg vil takke transvesitten på Grüneløkka som lurte kompissen min på en måte som are transvesitter kan lure andre på
-Jeg vil takke de to jentene med strap on for "Praten"
-Jeg vil takke ei jeg ikke har kontakten lenger for at vi ikke har kontakten lenger
-Jeg vil takke Jeg har røyka med de slitene på en benk på en benk i en park i By`n
-Jeg vil takke gutta som jeg våkna hos på grønnland.
-Jeg vil takke alle de søte playboy bunny på grand hotell i Juni for en anderledes natt.
-Jeg vil takke Idiotene ifra "Team Porno" på rad 16 og Ultras,FORZA!!!
-Jeg vil takke den fine russe jenta som gav meg en heit natt i mai i den kalde vår frosten
-Jeg vil takke "Matmor" mor hennes utstråling og posetive innvirkning på min fyllesyke
-Og tilslutt så vil jeg takke Niri og Maria dere er fantastiske.
GLEDER MEG VILT TIL SOMMEREN 2011 ;) ;) ;) ;)
søndag 22. august 2010
The chosen one
Flaks må være en illusjon som er basert på et heldig utfall som igjen er
basert på tidligere hendelser som andre igjen allerede har avgjort for
deg...Trur jeg da..
Og da er det vel ikke så idielt å henge med samfunnstapere og andre de som ligger nederst på NAV-listene
MEN de gir meg inspirasjon til å leve videre på denne bølgen som vi kaller"Livet".
Så om satan hadde spørt meg om å få kjøpe sjela mi,så hadde han nok bare blitt til en sur sky av rød svovel,sagt "poff"og blitt borte.
For av taktiske grunner så tror jeg heller at han heller vil at jeg skulle havne hos fienden enn i hans elskede helvete.
For OM jeg hadde havna i helvete så hadde Lucifer hatt et GEDIGENT problem.
Fordi med min flaks så hadde jeg nok klart å frysi helvete til is og sendt Adolf Hitler og Josef Stalin hånd-i-hånd ut på"prøve".
Jeg hadde med garanti klart å kjøre helvete til helvete uten retur
Så Jeg er ikke redd for å dø,fordi jeg veit at jeg kommer til himmelriket om jeg så vil eller ikke.
Jeg er med andre ord som en elefant i glasshus
Bare spør de som kjenner meg
jeg er født med kroniske mengder uflaks.
Hadde jeg hatt flaks så hadde jeg tippa Lotto,fotball,hester,tatt syre og sjekka damer.
-Hadde jeg brent opp fotball skjærfet mitt så hadde helt sikkert favoritt laget mitt tatt serie gull,GARANTERT!
-Hadde jeg kappa av meg balla,så hadde de intelktuelle og sexy damene spretti fram som lemmen rundt det området som jeg en gang var så stolt av
-Hadde jeg fått en økonomisk verge så hadde jeg arva en formue av en rik jævel
-Hadde jeg vært neger så hadde jeg vært albino
-Og hadde jeg vært Nazist under krigen,så hadde jeg fått et søtt lite brev i posten der jeg hadde blitt bedt på et jødisk slektstreff i "Sachsenhausen".
Så om jentene vender meg ryggen så driter jeg i det
Jeg er vandt til å se dem ifra den stillingen uansett
Nei,Flaks er ikke min Pizza,men ta et stykke til om du vil,jeg er på diet ;)
basert på tidligere hendelser som andre igjen allerede har avgjort for
deg...Trur jeg da..
Og da er det vel ikke så idielt å henge med samfunnstapere og andre de som ligger nederst på NAV-listene
MEN de gir meg inspirasjon til å leve videre på denne bølgen som vi kaller"Livet".
Så om satan hadde spørt meg om å få kjøpe sjela mi,så hadde han nok bare blitt til en sur sky av rød svovel,sagt "poff"og blitt borte.
For av taktiske grunner så tror jeg heller at han heller vil at jeg skulle havne hos fienden enn i hans elskede helvete.
For OM jeg hadde havna i helvete så hadde Lucifer hatt et GEDIGENT problem.
Fordi med min flaks så hadde jeg nok klart å frysi helvete til is og sendt Adolf Hitler og Josef Stalin hånd-i-hånd ut på"prøve".
Jeg hadde med garanti klart å kjøre helvete til helvete uten retur
Så Jeg er ikke redd for å dø,fordi jeg veit at jeg kommer til himmelriket om jeg så vil eller ikke.
Jeg er med andre ord som en elefant i glasshus
Bare spør de som kjenner meg
jeg er født med kroniske mengder uflaks.
Hadde jeg hatt flaks så hadde jeg tippa Lotto,fotball,hester,tatt syre og sjekka damer.
-Hadde jeg brent opp fotball skjærfet mitt så hadde helt sikkert favoritt laget mitt tatt serie gull,GARANTERT!
-Hadde jeg kappa av meg balla,så hadde de intelktuelle og sexy damene spretti fram som lemmen rundt det området som jeg en gang var så stolt av
-Hadde jeg fått en økonomisk verge så hadde jeg arva en formue av en rik jævel
-Hadde jeg vært neger så hadde jeg vært albino
-Og hadde jeg vært Nazist under krigen,så hadde jeg fått et søtt lite brev i posten der jeg hadde blitt bedt på et jødisk slektstreff i "Sachsenhausen".
Så om jentene vender meg ryggen så driter jeg i det
Jeg er vandt til å se dem ifra den stillingen uansett
Nei,Flaks er ikke min Pizza,men ta et stykke til om du vil,jeg er på diet ;)
onsdag 18. august 2010
Jeg er forelsket
Jeg er forelsket.
Jeg er forelsket ca en gang i året.
Og om jeg mister den første så må jeg ha ei ny.
De er svarte,hvite,noen har mønstre og andre er stygge.
Men nå er Jeg er forelska.
Jeg er forelska i den nye statoil koppen min.
Jeg kan bare ikke gå ifra den og jeg tenker på den opp flere ganger om dagen.
Den er svart og fin.
Men selv om den kansje er mørk utenpå så er den faktiskt opprinelig ifra Norge.
Etnisk norsk selv om den er mørk.
Det er en kopp som "Vigrid" ikke ville ha satt pris på.
Jeg tror de heller ville ha foretrukket den hvite koppen som det bare står Statoil på.
Det er vel kansje bedre å drikke svart kaffe av hvit kopp.
Den er stort sett snill.
Men noen ganger så lever den sitt eget liv ved å leke gjemsel med meg.
Den elsker det.
Det er koppens favorittlek det.
Når jeg våkner opp om morran så strekker jeg min ovale men mannlige skrott i senga ett par ganger før jeg tar sjangsen på å stå på egne ben.
Jeg sukaten ut av øya for så å reise meg forsiktig opp ifra det som jeg kaller"Ildseng"..
"Ildseng" er en utpult Jysk-madrass til 499 som jeg fikk av broren min da jeg fløtta ifra eksen for 2 år siden.
En madrass som jeg trur musa knulla rundt i ved juletider.
Iallefall ifølge katta som freste til puta mi en rekke ganger i desember.
Jeg bruker litt tid på å kvikne til.
For på morran så er jeg like desorientert ei full katte i friluft med bæsj i øya.
Så det tar litt tid å vise taknemlighet for den nye dagen som vår herre har skjenket oss.
Jeg ser ut på åker`n for å bekrefte at jeg er på rett plass til feil tid.
Og så fort øya har sendt signaler til den delen av hjernen som er våken at man er det,så kommer savnet.
Hva savner jeg?Hva faen er feil?
Det er som om at pikken ikke sitter der den skal,eller at den ene rompeballa ikke ligger i vater med den andre.
Men nei,alt er på plass der.
Så hva faen er det som kan væra feil da ?
..åsså "Koppen"...helvetes satan,hvor faen er"Koppen"?
Hvor er koppen,å herregud,tenk om noe har skjedd med den?
Jeg leiter febrilsk etter koppen mens jeg ber blæra streng beskjed om å ikke øke trykket ytterligere før jeg har finni min kjære.
Og i det jeg er på veg ned i første egt i bare balla,så får jeg en slags fornemmelse om at det er noen som ler av meg bak ryggen min.
Jeg snur meg brått,og der står den...
Den står ved siden av senga mi...Lurt av 199 gr med aluminium.
Jeg er blitt utmanøvrert av en statoil kopp,jeg føler meg som en rævpult Hitler i stalingrad.
Den er alltid med meg,overalt.
På fisketurer,råning,jobben,traktor`n og på dassen.
Ja, til og med i en begravelse satt jeg med statoil koppen på innelomma og slurpa i ny og ne.
Og når fredagen kommer så tar vi oss en blanding og setter på litt go´ musikk og koser oss sammen etter endt uke.
Jeg hopper inn i uniformen som består av noen møkkete jeans og rein skjorte.
Setter på meg skoa jeg fikk til jul og rett ut i bilen.
Jeg fyrer opp "Belsen" for så å sette kursen imot Statoilen i sentrum.
Egentlig kunne jeg jo bare ha kokt kaffe hjemme og spart 2 fat med olje,men nei.
Jeg må ha min kopp med statoil kaffe samt ta en samfunnsdebatt med min trygda kompis med ett øye.
Jeg ankommer statens inntektkilde nr 1 bare 5 min senere.
Jeg kommer hoppendes litt for fort med rustne hjulbuer på fri eksos i et strålende humør.
Jeg hopper optimistisk ut i den glade sommersola som umiddelbart sender positive kreftstråler midt i panna på meg.
Der,rett fram,6 meter fra døra så står hun.
Svigemor.
Jeg går pent bort og smiler optimistisk i det jeg mjukt men bestemt trøkker inn EKSTRA STERK.
Og ettersom jeg har hatt et forhold med alle hennes eldre døttre så kjenner vi værandre,og er veldig gode venner.
Jeg og min kjære går så ut til de positive kreftstrålene igjen der Werner sitter med dagens ferske bunke med I-landsproblemer.
Min snusfylte overleppe møter dens varme fludium mens underleppa får den kalde og møkkete kanten.
Konsekvensen blir at kontrastene blir så sterke at man ikke lenger veit om det er godt eller vondt før kaffen er lunken omtrent midt ved adamseplet.
Livet er godt,enkelt,men godt og desamma var kaffen.
Jeg er enkel.
Jeg krever ikke mye.
Jeg trenger snus,drivstoff og"Koppen".
Og jeg føler at koppen representerer oss menn ganske så bra.
Den er som selve livet.
Den er som oss menn flest.
Den er kald og varm,hard og mjuk og kan lett brenne et kvinnfolk.
Den er mer enn en venn.
Jeg elsker den.
Og det til tross for at vi ikke har kjent hverandre lenger enn en ukes tid.
Og vi skal være sammen for alltid.
Iallefall til 2011.
Jeg er forelsket ca en gang i året.
Og om jeg mister den første så må jeg ha ei ny.
De er svarte,hvite,noen har mønstre og andre er stygge.
Men nå er Jeg er forelska.
Jeg er forelska i den nye statoil koppen min.
Jeg kan bare ikke gå ifra den og jeg tenker på den opp flere ganger om dagen.
Den er svart og fin.
Men selv om den kansje er mørk utenpå så er den faktiskt opprinelig ifra Norge.
Etnisk norsk selv om den er mørk.
Det er en kopp som "Vigrid" ikke ville ha satt pris på.
Jeg tror de heller ville ha foretrukket den hvite koppen som det bare står Statoil på.
Det er vel kansje bedre å drikke svart kaffe av hvit kopp.
Den er stort sett snill.
Men noen ganger så lever den sitt eget liv ved å leke gjemsel med meg.
Den elsker det.
Det er koppens favorittlek det.
Når jeg våkner opp om morran så strekker jeg min ovale men mannlige skrott i senga ett par ganger før jeg tar sjangsen på å stå på egne ben.
Jeg sukaten ut av øya for så å reise meg forsiktig opp ifra det som jeg kaller"Ildseng"..
"Ildseng" er en utpult Jysk-madrass til 499 som jeg fikk av broren min da jeg fløtta ifra eksen for 2 år siden.
En madrass som jeg trur musa knulla rundt i ved juletider.
Iallefall ifølge katta som freste til puta mi en rekke ganger i desember.
Jeg bruker litt tid på å kvikne til.
For på morran så er jeg like desorientert ei full katte i friluft med bæsj i øya.
Så det tar litt tid å vise taknemlighet for den nye dagen som vår herre har skjenket oss.
Jeg ser ut på åker`n for å bekrefte at jeg er på rett plass til feil tid.
Og så fort øya har sendt signaler til den delen av hjernen som er våken at man er det,så kommer savnet.
Hva savner jeg?Hva faen er feil?
Det er som om at pikken ikke sitter der den skal,eller at den ene rompeballa ikke ligger i vater med den andre.
Men nei,alt er på plass der.
Så hva faen er det som kan væra feil da ?
..åsså "Koppen"...helvetes satan,hvor faen er"Koppen"?
Hvor er koppen,å herregud,tenk om noe har skjedd med den?
Jeg leiter febrilsk etter koppen mens jeg ber blæra streng beskjed om å ikke øke trykket ytterligere før jeg har finni min kjære.
Og i det jeg er på veg ned i første egt i bare balla,så får jeg en slags fornemmelse om at det er noen som ler av meg bak ryggen min.
Jeg snur meg brått,og der står den...
Den står ved siden av senga mi...Lurt av 199 gr med aluminium.
Jeg er blitt utmanøvrert av en statoil kopp,jeg føler meg som en rævpult Hitler i stalingrad.
Den er alltid med meg,overalt.
På fisketurer,råning,jobben,traktor`n og på dassen.
Ja, til og med i en begravelse satt jeg med statoil koppen på innelomma og slurpa i ny og ne.
Og når fredagen kommer så tar vi oss en blanding og setter på litt go´ musikk og koser oss sammen etter endt uke.
Jeg hopper inn i uniformen som består av noen møkkete jeans og rein skjorte.
Setter på meg skoa jeg fikk til jul og rett ut i bilen.
Jeg fyrer opp "Belsen" for så å sette kursen imot Statoilen i sentrum.
Egentlig kunne jeg jo bare ha kokt kaffe hjemme og spart 2 fat med olje,men nei.
Jeg må ha min kopp med statoil kaffe samt ta en samfunnsdebatt med min trygda kompis med ett øye.
Jeg ankommer statens inntektkilde nr 1 bare 5 min senere.
Jeg kommer hoppendes litt for fort med rustne hjulbuer på fri eksos i et strålende humør.
Jeg hopper optimistisk ut i den glade sommersola som umiddelbart sender positive kreftstråler midt i panna på meg.
Der,rett fram,6 meter fra døra så står hun.
Svigemor.
Jeg går pent bort og smiler optimistisk i det jeg mjukt men bestemt trøkker inn EKSTRA STERK.
Og ettersom jeg har hatt et forhold med alle hennes eldre døttre så kjenner vi værandre,og er veldig gode venner.
Jeg og min kjære går så ut til de positive kreftstrålene igjen der Werner sitter med dagens ferske bunke med I-landsproblemer.
Min snusfylte overleppe møter dens varme fludium mens underleppa får den kalde og møkkete kanten.
Konsekvensen blir at kontrastene blir så sterke at man ikke lenger veit om det er godt eller vondt før kaffen er lunken omtrent midt ved adamseplet.
Livet er godt,enkelt,men godt og desamma var kaffen.
Jeg er enkel.
Jeg krever ikke mye.
Jeg trenger snus,drivstoff og"Koppen".
Og jeg føler at koppen representerer oss menn ganske så bra.
Den er som selve livet.
Den er som oss menn flest.
Den er kald og varm,hard og mjuk og kan lett brenne et kvinnfolk.
Den er mer enn en venn.
Jeg elsker den.
Og det til tross for at vi ikke har kjent hverandre lenger enn en ukes tid.
Og vi skal være sammen for alltid.
Iallefall til 2011.
mandag 16. august 2010
Amor`s ulv
Jeg hater å sove,da kommer drømmene.
Drømmer bare erter meg,jeg får jo ikke ta med meg noen ting hjem.
Ikke engang om du har vinni i lotto.
Ikke en dritt.
Ikke til en gang til jul.
Jeg ser på de gode drømmene som sinnets egen Grinch.
Det værste med å drømme er at "hun" kommer igjen.
Hver eneste gang,hver eneste natt så kommer "hun".
Og hvis jeg drømmer om noe annet så dukker"hun" opp der også,men hun ser meg ikke.
Hun bare står der,men hvorfår står hun der?
Jeg elsker henne,det har jeg gjort i alle år.
Hun er det jeg annser for å være symbolet på det dere kaller for kjærligheten.
Jeg legger meg ned.
Puster sakte for å roe meg ned i søvn.
Jeg kjenner frykten for å sovne kryper opp i nakken.
Det er ensomheten slår inn,nå kommer den.
Den kommer krabbenes opp i huet på meg som noe ondt,
og det er den samme drømmen om og om igjen.
En drøm som sårer mer enn den gleder.
En drøm uten liv eller død,ingen glede.
Bare om en kvinne som jeg ikke ser
Jeg står på en busstop ved en veg i en lys skog.
Jeg veit ikke hvor jeg skal,jeg bare står der å venter på min egen buss
Vennene mine har reist i forveien mens jeg står her alene.
En etter en så har de fleste blitt borte.
Vi var jo så mange,nå er vi ingen.
Så står"hun" der,helt ut av intet.
Hun heter ingen ting.
Hun har et ansikt,men jeg ser det ikke.
Hennes skjønnhet blender meg,og jeg myser.
Jeg myser,men jeg ser ingen ting.
På min side av vegen så står jeg like ensom som en ulv i den lyse skogen.
Hun står på den andre siden av vegen,men hun ser meg ikke.
Hun kaster ikke en gang et blikk over på min side,men hun er vakker.
Hun er skjønn,men jeg ser henne ikke.
Jeg later som om jeg ikke er så opphengt i henne,
Jeg går fram og tilbake i busslomma mi mens jeg stirrer rett ned i bakken
i et håp om at hun skal se mine bevegelser.
Hun er så skjønn.
Men det er så mange som er rundt henne
Noen er onde,andre er værre.
Det er både rike og vakre menn rundt henne,og hun ser dem alle.
Men ikke meg,hun ser ikke meg.
Jeg står og myser og håper at bussen ikke er i tide.
Jeg vil bare se henne,bare en gang.
Det kan komme skyer med regn og torden,men ingen buss.
For guds skyld ingen buss.
Gud så vakker hun er,men jeg ser henne ikke
Hvorfor ser ikke hit da?
Det kommer en lyd,det er bussen..
Jeg blir nervøs, står og småhopper i et desperat håp om at hun skal se i min retning
Bussen nærmer seg.
Den bremser og stopper.
Den åpner sin dør,og hun blir borte.
Jeg,jeg står igjen i regnet.
Dette er MIN drøm,og her kan INGEN såre meg.
Ikke engang kjærlighten,
men gud som jeg elsker deg.
Hver eneste natt.
Gud så skjønn
Gud så vondt.
Drømmer bare erter meg,jeg får jo ikke ta med meg noen ting hjem.
Ikke engang om du har vinni i lotto.
Ikke en dritt.
Ikke til en gang til jul.
Jeg ser på de gode drømmene som sinnets egen Grinch.
Det værste med å drømme er at "hun" kommer igjen.
Hver eneste gang,hver eneste natt så kommer "hun".
Og hvis jeg drømmer om noe annet så dukker"hun" opp der også,men hun ser meg ikke.
Hun bare står der,men hvorfår står hun der?
Jeg elsker henne,det har jeg gjort i alle år.
Hun er det jeg annser for å være symbolet på det dere kaller for kjærligheten.
Jeg legger meg ned.
Puster sakte for å roe meg ned i søvn.
Jeg kjenner frykten for å sovne kryper opp i nakken.
Det er ensomheten slår inn,nå kommer den.
Den kommer krabbenes opp i huet på meg som noe ondt,
og det er den samme drømmen om og om igjen.
En drøm som sårer mer enn den gleder.
En drøm uten liv eller død,ingen glede.
Bare om en kvinne som jeg ikke ser
Jeg står på en busstop ved en veg i en lys skog.
Jeg veit ikke hvor jeg skal,jeg bare står der å venter på min egen buss
Vennene mine har reist i forveien mens jeg står her alene.
En etter en så har de fleste blitt borte.
Vi var jo så mange,nå er vi ingen.
Så står"hun" der,helt ut av intet.
Hun heter ingen ting.
Hun har et ansikt,men jeg ser det ikke.
Hennes skjønnhet blender meg,og jeg myser.
Jeg myser,men jeg ser ingen ting.
På min side av vegen så står jeg like ensom som en ulv i den lyse skogen.
Hun står på den andre siden av vegen,men hun ser meg ikke.
Hun kaster ikke en gang et blikk over på min side,men hun er vakker.
Hun er skjønn,men jeg ser henne ikke.
Jeg later som om jeg ikke er så opphengt i henne,
Jeg går fram og tilbake i busslomma mi mens jeg stirrer rett ned i bakken
i et håp om at hun skal se mine bevegelser.
Hun er så skjønn.
Men det er så mange som er rundt henne
Noen er onde,andre er værre.
Det er både rike og vakre menn rundt henne,og hun ser dem alle.
Men ikke meg,hun ser ikke meg.
Jeg står og myser og håper at bussen ikke er i tide.
Jeg vil bare se henne,bare en gang.
Det kan komme skyer med regn og torden,men ingen buss.
For guds skyld ingen buss.
Gud så vakker hun er,men jeg ser henne ikke
Hvorfor ser ikke hit da?
Det kommer en lyd,det er bussen..
Jeg blir nervøs, står og småhopper i et desperat håp om at hun skal se i min retning
Bussen nærmer seg.
Den bremser og stopper.
Den åpner sin dør,og hun blir borte.
Jeg,jeg står igjen i regnet.
Dette er MIN drøm,og her kan INGEN såre meg.
Ikke engang kjærlighten,
men gud som jeg elsker deg.
Hver eneste natt.
Gud så skjønn
Gud så vondt.
søndag 15. august 2010
2 tonn på 2 bein
Jeg veit ikke hva en blogg er eller hva man gjør her inne.
Alt jeg har hørt er at jeg skal skrive om hva jeg ser på tv,eter,hvem jeg knuller og åssen lipgloss som er best.
Men jeg er nok redd for at jeg kanskje er litt dypere som person enn som så,desverre.
Presentasjonen av meg kommer senere,jeg gidder ikke det i dag,jeg er for sliten til det.
I dag er jeg sint på bilen min.
Den er like trassig som ei 14 år gammal jente, den vil ikke gi bensin til syllynder 3 og 1.
Det er når jeg kommer til dette humøret at jeg spiller jeg Playstation.
Jeg er av den gamle skolen og veit knapt åssen jeg setter på en playstation.
Men alikevel så liker jeg å spille,jeg ELSKER det.
Det er liksom min egen måte å få ut hatet til verden når verden hater meg liksom.
Andre banker kjærringa,hiver seg på børsten eller fyrer en rev.
Jeg?Jeg spiller,men ikke så ofte.
Og ettersom at forgasseren på "Das Pussy Wagen" ikke lenger er min venn,så var jeg veldig lei meg i dag.
Jeg gikk inn i kåken og satte på min lille verden av fete lyder og effekter der det var lov til å drepe hvem som helst.
Men Spilla som jeg hadde var jeg ferdig med.
Jeg var en helt i dem alle, og hadde vinni og befridd det meste som var fanget av de onde.
Og som Gud mot Lusifer i krigen om engleriket, så hadde jeg vinni alt mulig som vinnes kan,en by,en verden og en galakse,alt var beseiret.
Så hva skulle jeg spille?Hvem skulle lide av min vrede som var forårsaket av en forgasser på en 1971 folkevogn?
DA,som en åpenbaring ifra intet så kjente jeg kallet ifra skjærmen,at tyskerne nå sto for tur.
Jeg skulle gjøre Max Manus til en guttunge før kvelden var omme.
Så jeg heiv meg i den eneste bilen som jeg fortsatt var venn med, en pernsjonert taxi ifra Oslo.
Bilen er en Mercedes benz 300 disel,møkkete,stygg og full av søppel.
Men den er ærligheten sjæl.
Den har reist mer og lengre enn hva Thor Heierdal noen gang har gjort.
Og den har et oljeforbruk på størrelse med hva oljeriggen"troll"produserer i løpet av en uke.
Etter forbruket mitt å dømme så burde toppa i BP og Statoil sloss om meg som kunde.
Men jeg har ikke hørt noe,så de har sikkert bare mista mobil nummeret mitt.
Eksosanlegget har detti av for mange hundre mil siden,så man hører godt når det rullende krematoriet kommer bortover Storgata i kongsvinger.
Jeg kaller den bare"Belsen".
Den gammle tysker`n er min egen røykfulle Kon-tiki ifra Vest-Berlin,sjøsatt i 1989.
Så satte jeg og"Belsen"kursen ned imot sentrum for å gå til innkjøp av mitt neste kall som helt.
Ikveld skulle jeg være en slags gud ifra soffaens lille galakse.
Jeg skulle geleide min egen lille disippel igjennom et helvete av bomber og granater som da Gud ledet Moses og hans folk gjennom ørkenen.
Som en helt som setter verden fri ifra det ene onde for så å gi det bort til det andre onde som var litt snillere.
KULT tenkte jeg,ifølge coveret så var det både bomber og granater her.
Halvautomat og maskingevær,bazooka,og PLENTY med amunisjon og feite side arms..KULT
"Det er et veldig realistisk spill",sa selgeren som sto bak disken med et tryne som var fullasta med kviser og reguleringer,yeah right,tenkte jeg.
jeg, vil annta at denne oppakningen ville veie rundt 2 tonn,jævla realistisk gutten min.
Men nå trur jo denna duden at Hitler var en tysk jøde som spiste fostere til frokost for så å slukke tørsten med fostervann.
Så jeg tar det meste som denna bak-skeive duden sier med en klype chilli.
Vel hjemme så tvinger jeg den halvfeite ræva mi ned i en sliten og fillete Recaro stol som står som en selfølge forran skjermen.
Herifra skal jeg dyrke min kjærlighet til spill på den måten at det skal bli til hatet som igjen skal drive meg ifra Asia til Berlin.
Men selv om det følger et hefte på størlse som det første testamente om hvordan jeg skal drepe den zombien av en SS-soldat på 5 språk,så skjønner jeg ikke en dritt.
Så der sitter jeg,banner og sværter,hater og elsker på en og samme gang mens jeg skriker DØØØ DIN FAEN!
I visse tilfeller står jeg mere enn jeg sitter.
Jeg leser mye krigshistorie og er egentlig fasinert av SS-soldater,men han her skal faen i meg dø.
Den helvetes satan av en ündterstürm-fürer,DØ DIN JÆVEL!!
Og i det jeg trykker febrilsk på X`er og firkanter i en ren desperasjon liv og helse så kommer faen i meg kammeraten hans også,faen.
Men han har en Luger uten sikkring i hånda.
Hærlig,en zombie med en usikkra gunner,FAEN,dobbel FAEN.
Nå sliter jeg.
Nå følte jeg meg egentlig litt som Berlins eneste jøde i opposisjon mot ss-zombier som ville spise opp lever`n min til kvelds.
Og der var Jeg død,igjen...Helvete.
Mitt sinne tok overhånd..
Og jeg gjorde noe stygt,jeg juksa.
Jeg logga meg på datan slik at jeg fant fram til en side der det fantes koder til våpen og liv slik at min disippel ikke kunne dø i kampen imot det onde.
Jeg trøkka inn kodene og følte meg som en David på pluss mot en Goliat på minus.
BRING IT ON MOTHER FUCKERS
Nå skal vi faen i meg frelse verden tenkte jeg.
Nå skal verden befries!
Og som en fullasta stridsvogn på 2 tonn på 2 bein så skal jeg frelse min verden med død og elendighet.
"Loading"står det,jeg er klar.
Verden gjør dere klar..Her kommer han,min lille disippel.
Han er sint og jeg er Gud,AMEN!!!
Alt jeg har hørt er at jeg skal skrive om hva jeg ser på tv,eter,hvem jeg knuller og åssen lipgloss som er best.
Men jeg er nok redd for at jeg kanskje er litt dypere som person enn som så,desverre.
Presentasjonen av meg kommer senere,jeg gidder ikke det i dag,jeg er for sliten til det.
I dag er jeg sint på bilen min.
Den er like trassig som ei 14 år gammal jente, den vil ikke gi bensin til syllynder 3 og 1.
Det er når jeg kommer til dette humøret at jeg spiller jeg Playstation.
Jeg er av den gamle skolen og veit knapt åssen jeg setter på en playstation.
Men alikevel så liker jeg å spille,jeg ELSKER det.
Det er liksom min egen måte å få ut hatet til verden når verden hater meg liksom.
Andre banker kjærringa,hiver seg på børsten eller fyrer en rev.
Jeg?Jeg spiller,men ikke så ofte.
Og ettersom at forgasseren på "Das Pussy Wagen" ikke lenger er min venn,så var jeg veldig lei meg i dag.
Jeg gikk inn i kåken og satte på min lille verden av fete lyder og effekter der det var lov til å drepe hvem som helst.
Men Spilla som jeg hadde var jeg ferdig med.
Jeg var en helt i dem alle, og hadde vinni og befridd det meste som var fanget av de onde.
Og som Gud mot Lusifer i krigen om engleriket, så hadde jeg vinni alt mulig som vinnes kan,en by,en verden og en galakse,alt var beseiret.
Så hva skulle jeg spille?Hvem skulle lide av min vrede som var forårsaket av en forgasser på en 1971 folkevogn?
DA,som en åpenbaring ifra intet så kjente jeg kallet ifra skjærmen,at tyskerne nå sto for tur.
Jeg skulle gjøre Max Manus til en guttunge før kvelden var omme.
Så jeg heiv meg i den eneste bilen som jeg fortsatt var venn med, en pernsjonert taxi ifra Oslo.
Bilen er en Mercedes benz 300 disel,møkkete,stygg og full av søppel.
Men den er ærligheten sjæl.
Den har reist mer og lengre enn hva Thor Heierdal noen gang har gjort.
Og den har et oljeforbruk på størrelse med hva oljeriggen"troll"produserer i løpet av en uke.
Etter forbruket mitt å dømme så burde toppa i BP og Statoil sloss om meg som kunde.
Men jeg har ikke hørt noe,så de har sikkert bare mista mobil nummeret mitt.
Eksosanlegget har detti av for mange hundre mil siden,så man hører godt når det rullende krematoriet kommer bortover Storgata i kongsvinger.
Jeg kaller den bare"Belsen".
Den gammle tysker`n er min egen røykfulle Kon-tiki ifra Vest-Berlin,sjøsatt i 1989.
Så satte jeg og"Belsen"kursen ned imot sentrum for å gå til innkjøp av mitt neste kall som helt.
Ikveld skulle jeg være en slags gud ifra soffaens lille galakse.
Jeg skulle geleide min egen lille disippel igjennom et helvete av bomber og granater som da Gud ledet Moses og hans folk gjennom ørkenen.
Som en helt som setter verden fri ifra det ene onde for så å gi det bort til det andre onde som var litt snillere.
KULT tenkte jeg,ifølge coveret så var det både bomber og granater her.
Halvautomat og maskingevær,bazooka,og PLENTY med amunisjon og feite side arms..KULT
"Det er et veldig realistisk spill",sa selgeren som sto bak disken med et tryne som var fullasta med kviser og reguleringer,yeah right,tenkte jeg.
jeg, vil annta at denne oppakningen ville veie rundt 2 tonn,jævla realistisk gutten min.
Men nå trur jo denna duden at Hitler var en tysk jøde som spiste fostere til frokost for så å slukke tørsten med fostervann.
Så jeg tar det meste som denna bak-skeive duden sier med en klype chilli.
Vel hjemme så tvinger jeg den halvfeite ræva mi ned i en sliten og fillete Recaro stol som står som en selfølge forran skjermen.
Herifra skal jeg dyrke min kjærlighet til spill på den måten at det skal bli til hatet som igjen skal drive meg ifra Asia til Berlin.
Men selv om det følger et hefte på størlse som det første testamente om hvordan jeg skal drepe den zombien av en SS-soldat på 5 språk,så skjønner jeg ikke en dritt.
Så der sitter jeg,banner og sværter,hater og elsker på en og samme gang mens jeg skriker DØØØ DIN FAEN!
I visse tilfeller står jeg mere enn jeg sitter.
Jeg leser mye krigshistorie og er egentlig fasinert av SS-soldater,men han her skal faen i meg dø.
Den helvetes satan av en ündterstürm-fürer,DØ DIN JÆVEL!!
Og i det jeg trykker febrilsk på X`er og firkanter i en ren desperasjon liv og helse så kommer faen i meg kammeraten hans også,faen.
Men han har en Luger uten sikkring i hånda.
Hærlig,en zombie med en usikkra gunner,FAEN,dobbel FAEN.
Nå sliter jeg.
Nå følte jeg meg egentlig litt som Berlins eneste jøde i opposisjon mot ss-zombier som ville spise opp lever`n min til kvelds.
Og der var Jeg død,igjen...Helvete.
Mitt sinne tok overhånd..
Og jeg gjorde noe stygt,jeg juksa.
Jeg logga meg på datan slik at jeg fant fram til en side der det fantes koder til våpen og liv slik at min disippel ikke kunne dø i kampen imot det onde.
Jeg trøkka inn kodene og følte meg som en David på pluss mot en Goliat på minus.
BRING IT ON MOTHER FUCKERS
Nå skal vi faen i meg frelse verden tenkte jeg.
Nå skal verden befries!
Og som en fullasta stridsvogn på 2 tonn på 2 bein så skal jeg frelse min verden med død og elendighet.
"Loading"står det,jeg er klar.
Verden gjør dere klar..Her kommer han,min lille disippel.
Han er sint og jeg er Gud,AMEN!!!
Dette er meg
(Meg som ung og ulovlig 17 år)
Mitt liv er 31 år av alder og mitt navn er det adle slaget og utales Richard,med stor"R".
Richard Olsen faktisk.
Richard er engelsk og betyr konge og hærfører.
Mitt rike er min frihet og min hær er min latter,fordi gods og guld har jeg da ikke sett en dritt av
Noen kaller meg "Rægger"eller"Raggar svinet".
Andre kaller meg"Olsen" og noen bare,Richard.
Mine øyne er gammle,mitt sinn er ungt,og jeg er som et barn som er fanget i en voksen kropp.
Jeg ble skapt som et håp.
Et håp i et glansbilde av 2 drømmere i en ond verden med gode hensikter.
Født i Oslo i 79,flytta til lillestrøm,så til sverige for så å emigrere tilbake til mitt elskede norge til et sted som oppfant flatfylla pga byens enorme kjedsomhet.
Og helt ifra fødselen så har jeg vært i opposisjon imot det aller meste.
Allerede ved fødselen så nekta jeg å gjøre som mor mi sa,noe som igjen resulterte i et keisersnitt.
Som unge så var jeg av den oppfattelsen at jeg skulle sove minst mulig i det håpet om at jeg skulle få oppleve mere enn de som sov gjorde.
Og det er forsåvidt sant åsså det.
(Snill gutt sittendes på bakken nr.2 ifra venstre)
Her kan dere få ukentlige smakebiter av de bøkene som jeg skal gi ut i mitt neste liv som skal hete "Med rødsprit på loffen","Herifra til helvete" og
til slutt mitt mesterverk "Mein Kampf".
PS.Det kan oppstå noe serriøst som Rim,Dikt og soft lyrik....De er herved advart.
Abonner på:
Innlegg (Atom)